Mer enn gener
(Fra boka Heretic, M. Leisola; kap 6 slutten).
Her henvises bl.a. til videoen 'Unlocking the Mystery of Life' -lenke
I forbindelse med felles avstamning fortelles vi om 'kraftfullt bevis' i form av universell genetisk kode. Måten som DNA spesifiserer proteinkodende sekvenser i alle levende vesener. Men dette er ikke noen ajourholdt informasjon. Biologer har funnet unntak fra den universelle koden siden 1979, og flere unntak dukker stadig opp -her og her.
Tilhengere av evolusjonsteorien hevder også at dyr arvet samme sett av kropps-formende gener fra sin felles stamfar, og at den lille mengde kraftige gener nå er kjent for å være "evolusjonens motor." Det prinsipielle bevis vi får for dette, viser en mutant flue med ben voksende ut av hodet. Men flua er åpenbart en håpløs forkrøplet flue, uten sjanse til å klare seg i fri natur, ikke en forløper for en ny og bedre rase av insekter. Embryologer har visst i årevis at den grunnleggende utformingen av dyrs kropper, skjer FØR disse genene gjør noe i det hele. Faktisk er likheten i noen felles gener et problem for darwinister: Om mennesker og fluer helt har de samme kroppsformende gener, hvorfor kommer det fluer, og ikke mennesker, fra fluer?
De fleste av gjenværende bevis i evolusjonsteorien viser mindre endringer i eksisterende arter, slik som utvikling av antibiotika resistens hos bakterier. Selv om det er et viktig medisinsk problem, hjelper det ikke Darwins teori stort. Endringer hos dyrearter var observert i århundrer før Darwin, men har ikke ført til nye arter. Darwins teori var den naturlige motpart til slike kunstige endringer, at de skulle fremkalle ikke bare nye arter, men også fundamentalt nye former for organismer. Evolusjonsteorien har mange interessante historier om hvordan forskere studerer endringer innen eksisterende arter, men gir ikke bevis for at slike endringer leder til nye arter, langt mindre nye former for organismer -her. Likefullt gir den det falske inntrykket at Darwins teori er blitt stadfestet. (8)
Media kunne behandle emnet på en mer kritisk måte: De kunne spørre tilhengere av evolusjon tøffe spørsmål om opprinnelsen til den genetiske koden, opprinnelsen til biologisk informasjon, opprinnelse til hovedformene i dyreriket, fossilmønsterets plutselige oppdukking og så stasis inntil utdøing, om feilslåtte junk-DNA forventninger -her. Som en motsats kan settes opp videoen 'Natures NanoMachines' -her. Hele fagfelt, biomimetikk, system-engineering er viet til å finne hva vi kan lære av slike naturens undre -her.
Å danne ett dyrs form
Innen biomimetikken kommer en bort i problemstillinger som 'hvordan bygge et dyr', i form av en fundamental ny kroppsform, både i form av de første pattedyr, men også i form av ordinær embryo-utvikling. I det befruktede egg organiseres proteiner til høyere nivås strukturer. Ulike celletyper formes, og ut fra dem ulike vevstyper. Fra disse igjen oppstår ulike organ-typer, og endelig det fullt formede dyret. Denne kompliserte serie av begivenheter kan ikke forstås alene ut fra opphav og funksjonsevne til gener. I løpet av embryo-utviklingen må rett type av celler tilvirkes til rett tid, i rett mengde, og bringes til rette steder. I denne prosessen uttrykkes de rette gener til rette tider, mens andre undertrykkes på samme tid.
Hos mennesker utvikles f.eks. i embryoniske røde blodceller et hemoglobin, som er ulikt det i modne røde blodceller. Hjerneceller utvikler enzymer som er involvert i å overføre nerveimpulser, mens tarmceller utvikler enzymer til å fordøye mat i næringskjeden. Disse proteinene fungerer i totalt ulike omgivelser, og har fullstendig ulike oppgaver. Det er bare tre eks. fra flere hundre celletyper. Om ikke kontroll og regulering foregår fortreffelig, ødelegger organismen seg selv. Hvordan kunne et slikt ekstraordinært arrangement med sin usynlige dirigent fullføres, ved å utviklet seg ved en mutasjon om gangen? Tilhengere av evolusjonsteorien har ikke anelse, men de dogmatiske er sikre på at det må ha skjedd på et vis, fordi alternativet, intelligent design (id), er 'forbudt'.
Foreldreløse (orfan) gener
Sentralt i å styre embryo-utvikling er hva vi kaller development-Gen-Regulatory Networks (dGRNs). En viktig del av disse nettverkene, er proteiner som binder til DNA og regulerer uttrykk av RNA og proteiner. Systemet er utenkelig komplekst. Utviklet det hele seg fra en felles stamfar? Om så var, skulle vi se bevis for det ved å sammenligne dGRNs på tvers av ulike arter, slekter, familier og rekker. Mønsteret vi finner, får øyebrynene til å heves, selv blant evolusjonister. Evolusjonsbiolog Sirian Summer beskriver det oppdukkende problemet: Disse dataene får oss til å skrinlegge ideen at alt liv stammer fra et felles verktøysett av bevarte gener. I stedet trenger vi å snu vår oppmerksomhet mot rollen til genomiske nyheter i evolusjonen av fenotype-ulikhet og innovasjon. ...
Hvert nytt genom bringer med seg ett sett av unike gener. 20% av gener i rundormer er unike. Hver linje av maur inneholder omkring 4 tusen nye gener, men bare 64 av disse er bevart i alle sju maur-genom, sekvensert så langt. Mange av disse unike (nye) genene viser seg viktige i dannelse av biologiske innovasjoner. Morfologiske forskjeller mellom nært relaterte ferskvanns polyppdyr, Hydra, kan tilordnes til en liten gruppe av nye gener. Nye gener viser seg viktige i arbeids-kastene hos bier, veps og maur. Nye-spesifikke gener kan spille en viktig rolle i deres forbløffende vevenes-regenerative evner. (11)
Hvor disse genene kommer fra, er ren spekulasjon. Makroevolusjon trenger koordinerte endringer for nye hoved kroppsformer, siden bare en full pakke av disse koordinerte endringene kunne forsyne tjenlige, framfor skadelige, endringer. Det er viktig siden naturlig seleksjon synes å fjerne skadelige endringer, desto mer skadelige desto raskere fjernes de. Og andre funn har gjort problemet enda større for evolusjonister.
Dødelige mutasjoner
Evolusjonsteorien trenger mutasjoner i gener som uttrykkes i tidlige faser av embryo-utvikling, siden det er i disse at viktige kroppsformer og organer nedfelles. Det forekommer mutasjoner i disse tidlige fasene, men haken er at disse mutasjonene alltid har vist seg skadelige eller dødelige. Fysiologen og Nobel-pris vinneren Thomas Hunt Morgan utførte systematiske eksperimenter med bananfluer (Drosophila) i det tidlig 20. århundre. Han fant at de mutasjoner som influerte hovedstrukturen til dyrene, som inntraff tidlig, uten unntak var skadelige. De ledet til forkrøplende dysfunksjoner, eller var dødelige.
Eksperimenter utført senere har komme til samme konklusjon: mutasjoner som inntraff tidlig, var uten unntak skadelige, ofte dødelige. Genetikeren John F. McDonald kaller dette problemet 'det store darwinistiske paradokset'. Han uttrykker problemet slik: "De genetiske steder (loci) som tydelig er variable innen genetiske populasjoner, synes ikke å ligge i bunnen av store tilpasningsendringer, mens de stedene som ligger til grunn for mange, om ikke alle, større endringer, er ikke variable innen naturlige populasjoner. " (12) Så de mutasjoner som evolusjonen trenger for å danne nye kroppsplaner inntreffer ikke, og de som inntreffer, er ikke de som evolusjonen trenger.
Utenom gener
I dag er flere og flere biologer overbevist at det er informasjon i cellen utenom DNA. DNA kontrollerer ikke alle celle-aktiviteter, men er bare én av flere nødvendige bestanddeler for at celler, vev og organer skal fungere skikkelig. Utviklings-biologer har observert at dannelse av kroppsplaner influeres av formen og strukturen til embryoniske celler, og slik informasjon er utenom DNA. Det er ikke bare DNA, men hele befruktede egg, som overføres til neste generasjon. Forskere snakker om epigenetisk informasjon, utenom DNA, som neste generasjon kan arve. (13) Mulige informasjonsbærere i cellen er f.eks. egenskaper ved celle-støttesystemet. Lik aminosyre og nukleotid-baserte polymer, kan sukker-baserte polymer inneholde kompliserte kode-systemer, som kan settes sammen på mange ulike måter. Med bare noen få ulike sukkerslag, kan tusener av ulike sekvenser dannes. Biologer snakker om sukkerkoden, og sammenligner den med DNA-koden.
DNA-informasjon er således bare en del av den totale mengde av biologisk informasjon. Det er én grunn til at vi kan mutere DNA så mye vi vil, og ingen nye anatomiske strukturer vil noensinne dannes. Forskning i cellebiologi har funnet at tradisjonelle neo-darwinistiske mekanismer ikke er i stand til å danne evolusjonære endringer. Så hvorfor ikke bare utvide neo-darwinisme til å inkludere epigenetiske mutasjoner? St. C. Meyer bemerker at det er minst to kritiske problemer med idéen: i) Strukturen der epigenetisk informasjon finnes, "er mye større enn individuelle nukleotide-baser, eller endog DNA-strekk" slik at de ikke er "sårbare for endringer for mange av de typiske mutasjonskildene, som påvirker gener, lik stråling eller kjemikalier." ii) "I den grad celle-strukturer kan endres, er disse endringene i overveiende grad sannsynlig å ha skadelige eller katastrofale konsekvenser."
Meyer fortsetter: "å endre celle-strukturer der epigenetisk informasjon inngår, vil sannsynlig resultere i embryo-død eller sterilt avkom, av samme grunn som at å mutere dGRNs resulterer i død. Den epigenetiske strukturen forsynt ved ulike celle-strukturer er kritiske for utvikling av kroppsdannelse, og mange aspekter ved embryo-logisk utvikling avhenger av presis tre-dimensjonal plassering for lokalisering av disse informasjonsrike celle-strukturene. (14)
Så den epigenetiske revolusjonen er et spennende grenseområde for oppdagelse, men det er en gravplass for enhver forestilling om gradvis evolusjonære endringer via tilfeldige mutasjoner. Vi kan ikke vente noen hjelp fra nyhetsmedia, med det første heller, i det minst ikke på et vis som klargjør de akutte utfordringene som dette reiser for evolusjonær materialisme.
Referanser:
8. reviewevolution.com/viewersGuide/Evolution_00E.php
11. edge.org/response-detail/25533
12. John F. McDonald, "The Molecular Basis of Adaptation: A Critical Review of Relevant Ideas and Observations," Annual Review of Ecological Systems 14 (1983): 77-102
13. "More Light is Cast on Epigenetics and Design," Evoution News&Science Today, Juni 10, 2013
14. http://bio-complexity.org/ojs/index.php/main/article/view/BIO-C.2014.2
Ovesettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund